En rolig lørdagsmorgen ble brått rystet da seks år gamle Nicole trippet inn på kjøkkenet med sine egne, nyklippete lokker i hendene. Moren, Monica, stivnet i rent sjokk ved synet av datterens tykke, mørke hår, som nå var hakket opp i ujevne tuster. Nicole strakte frem hestehalen og kunngjorde uskyldig at dette var en gave til pappa. Den plutselige handlingen forvandlet en fredelig familiemorgen til en scene preget av dyp forvirring og hjertesorg.
Monica falt på kne og spurte datteren fortvilet om hvorfor i alle dager hun hadde gjort noe slikt. Nicole forklarte at hun på skolens kreftbevissthetsdag hadde lært at man kan donere hår til parykker, og hun trodde fullt og helt at faren lå for døden. Den lille jenta hadde i ukesvis overhørt bestemoren som hvisket i telefonen ute på gangen, der hun hevdet at legene hadde funnet noe forferdelig og at faren snart kom til å miste alt håret.
Da Monica konfronterte ektemannen senere samme dag, innrømmet han at han hadde vært gjennom medisinske tester, men at han hadde holdt det skjult for å unngå panikk. Monica gjennomsøkte skuffene på kontoret hans og kom over en labrapport fra tre uker tilbake; den slo fast, svart på hvitt, at det ikke fantes tegn til kreft. Ektemannen tilsto at moren hans hadde overbevist ham om å holde den gode nyheten hemmelig, fordi hun mente familien allerede var for overveldet til å takle beskjeden.
Situasjonen nådde kokepunktet da bestemoren dukket opp i døren med en gryterett, klar i rollen som familiens reddende engel. Monica avslørte den eldre kvinnens bedrag på flekken, og la frem hvordan hun gjentatte ganger hadde ringt klinikken og fortsatt å fortelle slektninger at sønnen var døende – selv om hun visste at han var kjernefrisk. Da ektemannen innså at hans egen mor hadde iscenesatt en familiekrise bare for å føle seg viktig og trengt, satte han endelig ned foten og ba henne forlate huset.
Etter at bestemoren var sendt på dør, ringte ektemannen rundt til resten av storfamilien for å avlive de ondsinnede ryktene og gjenopprette sannheten. Da kvelden kom, plasserte Monica lille Nicole på en baderomskrakk og jevnet forsiktig ut de hakkete kantene til en pen, kort bob. Da den vesle jenta så seg i speilet, erklærte hun stolt at hun så tapper ut – et tegn på at hennes uskyldige offer til syvende og sist hadde tvunget foreldrene til å bringe ærligheten og nærheten tilbake i hjemmet.