Den dagen familien gikk inn døren til politistasjonen, var stemningen uvanlig spent. Mor og far var rastløse, men det som virkelig fanget oppmerksomheten, var deres lille datter på bare to år. Hennes øyne var fulle av tårer, og det virket som om hun bar hele verdens byrder på sine små skuldre, med en dyp sorg som preget blikket hennes. Faren nærmet seg betjenten med en flau mine og forklarte at datteren hadde grått i flere dager, og at hun ikke ville roe seg før hun hadde «talt sannheten til en politimann».
Støyen i politistasjonen stilnet brått da den lille jenten begynte å snakke med sin skjelvende stemme. En sersjant som tilfeldigvis var der, satte seg ned på knærne for å komme på høyde med henne og sa med mild stemme: «Jeg lytter, lille frøken. Du kan fortelle meg alt.» Den lille jenten stirret lenge på uniformen og merket før hun, mellom hulkene, tilsto sin største frykt: «Jeg har gjort en veldig dårlig ting. Kommer dere til å sette meg i fengsel?»
Politibetjenten, med en seriøs men kjærlig holdning, svarte: «Først må du fortelle hva som har skjedd.» Den lille jenten klarte ikke holde det inne lenger og ropte ut sin bekjennelse: «Jeg slo på broren min, og det var veldig hardt! Nå har han et stort blåmerke. Han kommer til å dø, og alt er min skyld! Vær så snill, ikke sett meg i fengsel!» Overraskelsen i denne uskyldige tilståelsen fikk alle på stasjonen til å stoppe et øyeblikk, før varme smil spredte seg over ansiktene deres.
Politibetjenten tok forsiktig den lille jenten i armene, som var utslitt av gråt, og så henne inn i øynene. «Hør her, lille venn,» sa han, «ingen dør av et blåmerke. Broren din vil bli frisk snart og vil ha det helt bra. Men du må love at du aldri slår noen igjen, ok?» Den lille jenten tørket tårene i vantro og lovet betjenten at hun aldri ville gjøre det igjen.
Etter dager uten mat og søvn, kom endelig en fred over den lille jentens ansikt. Hun gikk ut av politistasjonen med familien sin, og etterlot smilende betjenter bak seg. Den dagen havnet ingen i fengsel, men en storm i et barns verden ble stillegjort av en politimanns omsorg. Den lille jenten dro hjem med lettelsen av å være fri fra samvittighetens byrde, ikke fra lovens lenker.