Etter at kona hans Irene gikk bort, fikk 86 år gamle Robert besøk på døren av en advokat ved navn Geller, som overrakte ham en håndskrevet konvolutt. Dokumentet inni avslørte at Irene hadde inngått et tidligere ekteskap da hun var 18 år, og selv om separasjonspapirer var blitt utarbeidet, hadde den endelige juridiske skilsmisseavgjørelsen aldri blitt offisielt registrert. Dermed var Irene fortsatt juridisk bundet til sin tidligere ektemann da hun og Robert hadde sin første bryllupsseremoni før han dro ut i militærtjeneste i Vietnam. Fjorten år etter at ekteskapet med Robert begynte, oppdaget Irene den administrative feilen og tok kontakt med sin tidligere ektemann for å få signert de formelle skilsmissedokumentene. Den juridiske avgjørelsen som oppløste det første ekteskapet, ble rettskraftig for 46 år siden, men det ble aldri utstedt noen ny vigselsattest, og Irene og Robert gjennomførte heller aldri en ny bryllupsseremoni. Før han gikk, la Geller et visittkort sammen med rettsdokumentene på bordet og bekreftet at den opprinnelige bryllupsseremonien ikke automatisk hadde fått juridisk gyldighet etter lokale lover.
Robert kontaktet datteren sin, Penelope, som kom til huset for å hjelpe ham med å gå gjennom de fysiske dokumentene. Et søk i et soveromsskap avdekket en pappeske som inneholdt en separat forseglet konvolutt, de 46 år gamle signerte skilsmissedokumentene og en kort skriftlig melding fra Irenes tidligere ektemann, der han samtykket i å signere de nødvendige frigivelsesdokumentene. Et siste, uferdig brev fra Irene ble også funnet i esken. Brevet stoppet midt i en setning etter at hun hadde forklart hvorfor hun den gangen hadde utsatt å fortelle om situasjonen.
Robert møtte Geller igjen for å gå gjennom eiendoms- og juridiske dokumenter som krevde godkjenning, blant annet utkastet til teksten som skulle stå på Irenes gravstein. Etter at han la gifteringen sin ved siden av Irenes ring på bordet og snudde det innrammede bryllupsbildet med forsiden ned, gransket Robert det foreslåtte gravsteinsdesignet, der ordet «hustru» var skrevet inn.
Robert bestemte seg for å beholde den opprinnelige teksten på gravsteinen i stedet for å endre den. Deretter satte han gifteringen tilbake på fingeren, stilte det innrammede bildet opp igjen på bordet og satte Irenes keramiske kaffekopp tilbake på kjøkkenhyllen.