Elleve måneder før bryllupet mistet Sarah faren sin, og hun måtte innse den smertefulle sannheten om at ingen egentlig kunne erstatte ham på veien hennes opp kirkegulvet. Hennes 31 år gamle bror Nathan, som har Downs syndrom og hadde et helt spesielt og nært bånd til den avdøde faren deres, spurte henne forsiktig om han kunne få ta på seg denne oppgaven. Sarah sa ja med tårer i øynene, og oppdaget samtidig at Nathan allerede flere år tidligere hadde øvd på denne turen sammen med faren deres. Fast bestemt på å gjøre alt riktig brukte Nathan tre uker på å øve nøye på hvert eneste steg, måle tempoet sitt og til og med ringe presten for å forsikre seg om at han kjente seremonien nøyaktig.
Mens hele familien tok varmt imot Nathans rolle, kom Sarahs kommende svigermor Margaret med innvendinger under en privat middag. Hun uttrykte bekymring for at Nathans tilstedeværelse ville ødelegge de offisielle bryllupsbildene. Sarah ble både sint og såret, men bestemte seg for å beskytte broren mot å bli såret og sa ingenting. I stedet hyret hun i all hemmelighet en egen fotograf for å forevige hvert eneste øyeblikk av Nathans deltakelse. På den store dagen bar Nathan farens mansjettknapper og førte Sarah ned kirkegulvet med imponerende presisjon. Da de nådde alteret, overrasket han alle ved å ta frem en håndskrevet lapp. Hele forsamlingen ble rørt til tårer da han forklarte at han bare gjorde sin plikt som storebror – å passe på henne.
Den ekstra fotografen fanget de sterke følelsene gjennom hele turen, og resultatet ble et eget bryllupsalbum som utelukkende handlet om Nathans rolle. Flere uker senere la Sarah albumet tilfeldig på stuebordet under en familiemiddag, slik at Margaret kunne bla gjennom bildene i fred. Berørt av den ekte kjærligheten og oppriktigheten som kom til uttrykk i fotografiene, ba Margaret stille om en kopi av bildet der Nathan holdt talen sin.
Til slutt fikk Margaret bildet innrammet og hengte det stolt opp i gangen hjemme hos seg. Der fortalte hun ofte gjestene om den rørende historien bak Nathans hengivenhet. Sarah valgte å aldri fortelle broren om konflikten som hadde oppstått i forkant. Hun ville at han skulle få beholde det enkle og vakre minnet om at han hadde blitt spurt om å ta på seg oppgaven, øvd så godt han kunne og fått ære faren deres.