Etter at han mistet sin kone Margaret etter nesten seks tiår sammen, druknet den 85 år gamle Harold i en smertefull stillhet. I stedet for å gi ham trøst i den dype sorgen, oppførte hans tre voksne barn, Graham, Phoebe og Julian, seg fjerne og uinteresserte. De var mer opptatt av huset hans, testamentet hans og den kommende arven de forventet å få, enn av farens følelsesmessige tilstand.
Frustrert over deres mangel på omtanke, og drevet av en lenge utsatt drøm han og Margaret hadde delt, tok Harold en beslutning som skulle overraske dem alle. Han brukte en stor del av sparepengene sine på en luksuriøs veteranbil og begynte å planlegge reiser han alltid hadde ønsket å ta. Da barna fikk vite om kjøpet, stormet de rasende inn i huset hans, anklaget ham for å ødelegge deres økonomiske fremtid og bekreftet hans verste frykt – at de så mer på ham som en arv enn som en far.
Konflikten nådde et dramatisk høydepunkt da Harold la Margarets perlearmbånd på kjøkkenbordet – smykket som barna hensynsløst hadde kranglet om å få tak i allerede ved siden av kisten hennes under begravelsen. Lammet av skam og fylt med skyldfølelse brøt barna sammen og innrømmet at oppførselen deres kom fra panikk og frykt for livet etter morens bortgang.
Harold innså at barna hans hadde begynt å se på ham mer som en bankkonto enn som en sørgende far. Derfor fortalte han rolig at han hadde skrevet om testamentet sitt, slik at mesteparten av den gjenværende formuen hans skulle gå til veldedige organisasjoner som Margaret hadde støttet. Han gjorde det klart at de ikke ville stå igjen uten noe, men at de heller ikke lenger skulle få en enorm og ufortjent økonomisk gevinst. Nå måtte de møte konsekvensene av sin egen egoisme og forstå den virkelige verdien av familie.
Til slutt ble leveringen av Harolds dypgrønne luksusbil et vendepunkt i livet hans. Det ga ham et sjeldent øyeblikk av ekte glede og latter da han la Margarets perlearmbånd i hanskerommet. I stedet for å trekke seg tilbake fra livet i sine siste år, bestemte Harold seg for å endelig omfavne eventyrene de alltid hadde utsatt. Han beviste at ekte livsglede handler om å fortsette å leve – og nekte å forsvinne før ens egen historie virkelig er over.