Mens han jobbet frivillig på et hospice, ble en ung mann ved navn Daniel satt til å hjelpe Eleanor, en sytti år gammel pasient med en uhelbredelig sykdom. Under de faste møtene deres to ganger i uken la Eleanor stadig merke til navneskiltet hans, og hun spurte om etternavnet hans og hvor familien hans kom fra. Etter at hun hadde fortalt om sitt livslange ønske om å få oppleve en bryllupsdag, skaffet Daniel en brukt hvit brudekjole fra en lokal butikk, en blomsterbukett og en enkel sølvring. Personalet arrangerte en liten seremoni i hagen på institusjonen. Eleanor hadde på seg den hvite kjolen, fikk sølvringen på fingeren og nøt et stykke bryllupskake før hun ble fulgt tilbake til rommet sitt.
Tre uker etter seremonien døde Eleanor. Ingen av hennes nærmeste familiemedlemmer var til stede under minnestunden. Etter begravelsen tok en advokat ved navn Martin frem en tykk konvolutt fra en skinnmappe og rakte den til Daniel. Inne i konvolutten lå en gulnet bryllupsinvitasjon fra nesten femti år tidligere, med navnene Eleanor Louise og Thomas, samt et gammelt fotografi av to unge kvinner. Daniel kjente umiddelbart igjen den ene kvinnen på bildet som bestemoren sin, Rose.
Daniel tok bildet med seg direkte hjem til bestemoren for å få en forklaring. Rose kjente igjen fotografiet og avslørte at Eleanor, femti år tidligere – etter at Roses ektemann hadde forlatt henne med to små barn og ubetalt husleie – hadde ofret alle sparepengene sine for å hjelpe Rose med å klare seg. Pengene var egentlig satt av til Eleanors kommende bryllup med Thomas. Den uventede overføringen av pengene fikk Thomas til å avlyse bryllupet og avslutte forholdet til Eleanor, som aldri giftet seg etter det.
Overveldet av gjeld og forpliktelser mistet Rose kontakten med Eleanor i tiårene som fulgte, selv om hun tok vare på en liten metallboks full av brev, hvorav de fleste aldri var blitt sendt. En uke etter samtalen om fotografiet ba advokaten Daniel komme tilbake til kontoret sitt. Der overleverte han et lite smykkeskrin i fløyel som inneholdt Eleanors opprinnelige forlovelsesring fra Thomas. Under ringen lå en kort, håndskrevet beskjed der Eleanor hadde bedt Daniel om å gi smykket videre når det rette tidspunktet kom.
År senere ga Daniel fløyelsesken med den verdifulle forlovelsesringen videre til datteren sin, Sophie, da hun ble forlovet. Sophie bar det historiske smykket på bryllupsdagen sin og lot dermed arvestykket og den lange historien bak det bli en del av hennes egen families bryllupsseremoni.