Luften i kirkerommet var tung av liljeduft og den kvelende vekten av delt sorg. Elias sto ved den mahognifargede kisten, hodet senket, skuldrene dirret av det alle antok var ukontrollerbar gråt fra et knust hjerte. Prestens stemme malte videre i en monoton rytme som ga lite trøst til den tause forsamlingen av venner og familie. Alt var et bilde av perfekt, tragisk sorg—helt til stillheten ble revet opp av en lyd som trosset alle naturens lover. En myk, våt rasling ekko fra innsiden av den satengforede kisten, etterfulgt av et skarpt, hakkende åndedrag som hørtes ut som rivende papir.
Alle hoder snudde seg brått mot alteret, øyne som vidnet det umulige. Kvinnens fingre, som hadde vært stive og kalde i flere dager, begynte å bevege seg mot stoffet, og leppene hennes skilte seg, og avslørte tenner som hadde mistet sin glans. Så kom stemmen, en tynn, hul hvisken som syntes å klore seg opp fra graven: «Han… forgiftet meg.» Menigheten gispet i kor, en samlet lyd av ren, instinktiv frykt. Da ekkoet døde ut, løftet hånden hennes seg, skjelvende, og strakte seg frem til én finger presset seg hardt mot Elias’ dyre dressjakke.
Elias skrek ikke. Han løp ikke. I stedet sukket han bare, et uttrykk for dyp skuffelse som fylte det plutselige tomrommet av stillhet. Presten mistet bønneboken, og dunket mot gulvet lød som et skudd, men Elias ble stående urokkelig. Han lente seg ned, ansiktet hans bare centimeter fra konens, og hvisket noe så lavt at bare hun kunne høre det. Da fargen vendte tilbake til ansiktet hennes og sjokket la seg, snudde han seg mot de skrekkslagne tilskuerne med et uttrykk som skiftet til trett, kontrollert ro. «Hun lider av en sjelden, midlertidig katalepsi utløst av en kraftig reaksjon på medisinen hennes,» forklarte han, stemmen hans jevn og uten panikk. «Jeg er lege, og jeg visste at dette kunne være en mulighet, derfor var det jeg som forberedte henne til kisten. Jeg mistenkte at medisinen jeg ga henne tidligere kunne utløse akkurat denne tilstanden.»
Stillheten i rommet var fortsatt død, og spenningen lå fortsatt tykk som glass, men den umiddelbare frykten begynte å slippe taket da den logiske forklaringen festet seg. Han bøyde seg og lukket forsiktig øynene hennes, mens han hvisket et siste, lavt ord til sin kone, som allerede hadde glidd tilbake i bevisstløshet. Mens medisinsk personell skyndte seg frem for å hjelpe, gikk det opp for alle at Elias ikke hadde pekt i anklage, men snarere forsøkt å finne sin egen puls—eller kanskje pekt på stedet der han hadde gjemt motgiften i lommen hennes. Han hadde reddet livet hennes to ganger i løpet av én time: først ved å gjenkjenne feildiagnosen som utløste krisen, og deretter ved å beholde fatningen mens verden så på at han tilsynelatende sto overfor sin egen undergang. Dette var ikke en fortelling om mord, men et medisinsk mirakel, og gjestene sto igjen og undret seg over om de hadde vært vitne til slutten på en tragedie, eller begynnelsen på et liv reddet fra dødens rand.