Gia og Leila vokste opp sammen med storesøsteren Nora i et livlig hjem fylt av barnelatter og de helt vanlige kranglene mellom søsken. Nora, som ble født bare sju minutter før dem, tok rollen som den eldste svært alvorlig og var alltid den som skapte fred og beskyttet dem når konflikter oppsto. Hun var det varme lyset i hjemmet deres – hun knyttet skolissene deres, delte godteriet sitt med dem og trøstet dem når tordenvær nærmet seg.
Alt forandret seg brått da Nora ble syk og døde bare elleve år gammel. Hun etterlot seg et uutholdelig tomrom som rev bort gleden fra familien. I den smertefulle tiden som fulgte, sørget moren deres i stillhet, mens Gia og Leila gradvis gled fra hverandre og trakk seg inn i hver sin ensomhet. Leila ble hard og innesluttet, mens Gia gjemte følelsene sine bak stille, ugjennomtrengelige murer.
I ti år forble bursdagene smertefulle påminnelser om den tomme stolen rundt middagsbordet, og de gjorde bare avstanden mellom de to gjenlevende søstrene tydeligere. Men på 21-årsdagen deres ga moren dem en slitt trekasse som Nora i all hemmelighet hadde gjort klar før hun døde, med beskjed om at den skulle åpnes akkurat denne dagen. Inni lå tre separate pakker, hver bundet med falmede bånd og fylt med personlige brev, barndomsminner og fotografier. I brevet til Gia ba Nora henne om å åpne hjertet sitt og finne tilbake til sangen, mens meldingen til Leila anerkjente smerten hun hadde skjult og styrken hun bar på innsiden. Da de leste ordene hennes, begynte murene de hadde bygget rundt seg gjennom årene å falle sammen. Begge søstrene brast i gråt og måtte innrømme hvor dypt de egentlig hadde savnet hverandre.
Den siste pakken de skulle dele, inneholdt fotografier, en papirkrone og et gammelt kassettopptak som moren deres satte på en støvete stereo. Noras unge stemme fylte rommet og ga en mild, men kraftfull motvekt til den tunge skyldfølelsen begge søstrene i all hemmelighet hadde båret på siden barndommen. Hun avslørte at hun hadde kunnet høre dem ønske at de kunne ta hennes plass mens hun var syk, og minnet dem på at meningen med livet deres var å leve fullt ut, ikke å bære byrden av hennes fravær.
Hun ba dem aldri la sorgen over henne få skille dem fra hverandre, og ba dem feire hver eneste fremtidige bursdag ved å dele gode nyheter med hverandre og sette av et stykke kake til ære for henne. Da de hørte hennes siste ord, samlet familien seg i en lang omfavnelse, og tiår med sorg ble forvandlet til et nytt løfte om å stå sammen som søstre.