Anna var bare nitten år gammel, datter av en beskjeden ukrainsk familie med dype røtter i jordbruket. Da familiens stolthet – vinmarkene de hadde pleiet i generasjoner – holdt på å drukne i en bunnløs gjeld, kom et tilbud fra en syttifem år gammel sjeik som var umulig å ignorere: Ved å gifte seg med Anna, ville han slette hver eneste krone av gjelden. Under press fra familien og et brennende ønske om å berge livsverket deres, takket Anna ja til å eie en mann hun aldri før hadde lagt øyne på. Bryllupet, som fant sted i et praktfullt palass i Marrakech, føltes mindre som en drøm og mer som begynnelsen på et liv i et forgylt bur.
Da de tunge palassdørene lukket seg bak dem på bryllupsnatten, var Anna lammet av skrekk. Da den gamle sjeiken trådte inn i rommet og forventet en tradisjonell natt, ropte hun ut i tårer at hun trengte tid. Men så skjedde det uventede; etter en lang, tung stillhet, la sjeiken seg på sengen uten å mæle et ord. Anna ble sittende ved vinduet hele natten, fanget mellom frykt og en gnagende skyldfølelse. Da daggryet snek seg over horisonten, ble de uregelmessige åndedragene fra sengen et brutalt møte med virkeligheten.
Sjeiken hadde blitt akutt syk i løpet av natten. Til tross for at Anna tilkalte hjelp umiddelbart, utåndet den gamle mannen idet de første solstrålene traff palasset. Kaoset som fulgte var totalt; leger, vakter og fjerne slektninger stormet rommet. Det virkelige sjokket kom imidlertid da testamentet ble lest opp. Sjeiken hadde endret sin siste vilje bare dager før sin død, og utnevnt sin rettmessige hustru, Anna, til hovedarving av hele hans enorme formue.
Sjeikens familie og pressen gikk til krig mot Anna, og stemplet henne som en «opportunist» og en «lykkejeger». Gjennom årevis med rettssaker bar hun på sannheten om den natten – frykten hennes, og det faktum at sjeiken aldri hadde lagt en hånd på henne. Da hun til slutt vant den juridiske kampen, brukte Anna størsteparten av formuen på å gjenoppbygge familiens vinmarker. Palasset i Marrakech forvandlet hun derimot til et tilfluktssted for kvinner som var blitt tvunget inn i ekteskap mot sin vilje.
Annas historie er fortsatt gjenstand for debatt, men selv valgte hun et liv i fred fremfor et liv i overflod. Mange år senere brøt hun tausheten med ordene: «Jeg var bare en redd jente som ville redde familien min.» Livet hennes ble ikke definert av rikdommen hun arvet, men av karakterstyrken hun viste og dørene hun åpnet for kvinner i nød. Anna nektet å akseptere rollen som offer og skrev sin egen skjebne på ny.