Karen og hennes bestevenninne gjennom femten år, Mia, hadde nettopp kommet hjem fra en avslappende femdagers ferie. Turen hadde virket helt vanlig, selv om Mia hadde oppført seg merkelig nervøst og unnvikende hver gang samtalen dreide seg om Daniel, Karens eldre bror og Mias hemmelige kjæreste gjennom elleve måneder. Det Karen ikke visste, var at Daniel hadde fridd til Mia tre måneder tidligere, og at paret hadde holdt forlovelsen skjult av frykt for familiens reaksjoner. Da venninnene landet og ved en feiltakelse tok hverandres identiske kofferter på bagasjebåndet, oppdaget Karen en sjokkerende sannhet da hun kom hjem og åpnet Mias bagasje: En rød genser lå rett oppå en mappe full av bryllupsplaner, bordplasseringer og et fotografi fra frieriet.
Panisk hadde Mia ringt Karen og desperat tryglet henne om ikke å åpne kofferten før hun selv skyndte seg dit for å fortelle sannheten. Selv om Karen oppriktig gledet seg over forholdet deres, gjorde sviket fryktelig vondt. Hennes nærmeste venninne og egen bror hadde bevisst holdt henne utenfor i tre hele måneder, slik at hun ble den aller siste som fikk vite om forlovelsen. Da Mia kom og innrømmet at hun hadde planlagt å fortelle det til slutt, ble Karen knust over hvor bevisst hun var blitt ført bak lyset. Hun følte seg dypt fremmedgjort og kom til å tenke på tidligere skuffelser der sannheten også hadde blitt skjult for henne. Til slutt ba Karen både Mia og Daniel om å gå, slik at hun kunne bearbeide smerten alene.
Til tross for den første konflikten valgte Karen å delta på familiemiddagen lørdag, der forlovelsen offisielt skulle kunngjøres. Da familien bombarderte Mia med spørsmål og tvil, grep Karen inn for å la henne snakke for seg selv. Selv om Karen støttet planene deres om å gifte seg, avslo hun bestemt tilbudet om å være forlover. Hun forklarte at hun ikke ville late som om månedene med bevisst hemmelighold ikke hadde skadet forholdet deres. Mia godtok grensen uten å protestere og innså at frykten hennes hadde fratatt Karen muligheten til å dele gleden på en naturlig måte. Den dramatiske konflikten hadde satt dype spor i vennskapet deres, som en gang hadde virket urokkelig, og nå lå en lang og vanskelig prosess med å bygge opp tilliten på nytt foran dem.
Flere uker senere møttes de to kvinnene endelig over en kopp kaffe for å snakke ut. Mia hadde på seg akkurat den røde genseren som hadde utløst hele avsløringen. I stedet for å skynde seg tilbake til en falsk følelse av normalitet, gjorde Karen det klart at hun savnet sin nærmeste venninne og var villig til å prøve igjen, men at forholdet deres fra nå av måtte bygge på ekte og ærlig kommunikasjon, også når sannheten var ubehagelig. Mia godtok betingelsene og forsto at tillit trenger tid til å leges etter å ha blitt ødelagt av hemmelighold. Da de gikk sammen mot parkeringsplassen i den stille høstluften, var vennskapet deres ikke tilbake der det hadde vært før, men begge visste at de hadde tatt et viktig første skritt mot en ny begynnelse.