I ti år levde Sarah i troen på at tvillingsøsteren Clara hadde omkommet i en tragisk bilulykke da hun var tjue år gammel. Denne overbevisningen ble knust av én eneste telefon fra en lokal tannklinikk, der Sarah ble bedt om å hente en omtåket pasient. Da Sarah kom til klinikken, ble hun sjokkert over å stå ansikt til ansikt med søsteren sin – i live og nå tretti år gammel. Clara bekreftet hvem hun var ved å svare på personlige spørsmål om barndomsminner som bare de to kunne kjenne til.
Det som først var et følelsesladet gjensyn, utviklet seg raskt til en konfrontasjon om hvordan Clara kunne ha vært i live etter et helt tiår med sorg. Clara forklarte at hun hadde overlevd ulykken med en alvorlig hjerneskade, noe som førte til hukommelsestap som først begynte å forsvinne etter fire år. Men da minnene hennes kom tilbake for seks år siden, tok hun et bevisst valg om verken å reise hjem eller ta kontakt med familien. Hun innrømmet at hun gjennom hele oppveksten som tvilling alltid hadde følt seg som en mindreverdig kopi, og at anonymiteten for første gang ga henne muligheten til å skape en selvstendig identitet.
Avsløringen skapte en dyp splittelse mellom Sarah og foreldrene hennes, som var fanget mellom lettelsen over å ha Clara tilbake og sinnet over de mange årene med unødvendig sorg hun hadde påført dem for å kunne leve sitt eget liv. Clara innrømmet at hun hadde vært egoistisk, og at skyldfølelsen over å holde seg skjult med tiden gjorde det stadig vanskeligere å ta kontakt. Til tross for den enorme smerten valget hennes hadde forårsaket, innså familien at de ikke bare kunne gå tilbake til de gamle rollene sine eller presse Clara inn i den samme plassen hun hadde hatt før.
I stedet for å bryte kontakten eller late som om de siste ti årene aldri hadde skjedd, satte Sarah tydelige grenser for det nye forholdet deres. Hun krevde at Clara skulle holde kontakten og ærlig møte familiens følelser, samtidig som hun ga dem begge rom til å bli kjent med hverandre som de forskjellige voksne menneskene de nå hadde blitt. Helingsprosessen begynte med små, bevisste skritt for å bygge opp igjen et bånd som var basert på sannhet, ikke nostalgi.
Til slutt forsto Sarah at det å ære båndet mellom dem ikke betydde å klamre seg til fortiden eller kjøpe identiske ting av gammel vane. Da hun kjøpte to forskjellige bakverk på et bakeri, markerte det en bevisst endring – hun begynte å se Clara som et selvstendig menneske, ikke som sin manglende halvdel. Ved å gi slipp på ønsket om å gjenskape dynamikken fra barndommen fant begge søstrene en måte å ha hverandre i livet på, uten at noen av dem måtte forsvinne.