Sommeren 1971 var Manhattan like elektrisk som alltid – en virvelvind av tutende gule drosjer, blinkende lys og en ustanselig strøm av lyd. Men inne på et rolig hotellrom i New York, langt unna de kaotiske pressearrangementene som ventet rett utenfor døren, utspilte det seg et bemerkelsesverdig varmt øyeblikk. Peter Fonda, selve symbolet på motkulturens coolhet, satt omgitt av kona Susan, deres sju år gamle datter Bridget og fem år gamle sønn Justin. Det spontane fotografiet fra denne ettermiddagen føles mindre som et mediehistorisk dokument og mer som en liten oase av fred.
For omverdenen var Fonda fortsatt den skinnkledde rebellen som kjørte fritt langs USAs endeløse landeveier. Men på innsiden sto han ved et avgjørende kreativt veiskille. Etter den enorme kulturelle gjennomslagskraften til Easy Rider kunne han enkelt ha valgt den trygge veien og gjentatt en velprøvd oppskrift. I stedet tok han en stor kunstnerisk risiko og gikk for første gang bak kameraet for å regissere The Hired Hand. Filmen var et markant brudd med fortiden – en stillferdig og poetisk western som byttet ut høylytt opprør med ettertenksomme temaer som ansvar, forløsning og jakten på et sted å kalle hjemme.
Å promotere en regidebut er en utmattende maraton, fylt med endeløse intervjuer og offentlige opptredener der kunstnerens innerste sider nærmest blir lagt frem for offentlig konsum. At Susan og barna var med på reisen, ga ham et viktig holdepunkt. Midt i virvaret av byreiser, skarpe blitzlys og konstant medieoppmerksomhet representerte familien en jordnær virkelighet. I deres enkle nærvær var Fonda ikke en gåtefull filmvisjonær som bar en hel generasjons forventninger på skuldrene; han var ganske enkelt en hengiven far som nøt en kort, lun pause midt i en travel arbeidsdag.
For unge Bridget og Justin ble New York-turen et sjeldent og fascinerende innblikk bak kulissene i farens kunstneriske liv. Med store øyne fulgte de med mens Peter navigerte gjennom Hollywoods kompliserte maskineri for historiefortelling, lenge før Bridget selv skulle tre inn i rampelyset og skape seg en anerkjent skuespillerkarriere. I de stille stundene mellom presseavtalene ble spirene til en kunstnerisk familietradisjon forsiktig sådd, omgitt av familiens varme fremfor berømmelsens press.
Flere tiår senere står dette ene fotografiet fortsatt som en tidløs skatt. Det har foreviget et sjeldent øyeblikk i filmhistorien, der en kompromissløs rebell vises i et øyeblikk av ren ømhet. Bak presseturneene og de dristige karrierevalgene minner bildet oss om at det bak enhver stor legende finnes et menneskeliv bygget av enkle og stille gleder – og at den kanskje viktigste rollen en ikonisk person kan ha, ganske enkelt er å være pappa.